Det første møtet

Bananplantasjer, små bilverksteder og kioskutsalg suser forbi meg. På den andre siden bølger Middelhavet mot en uendelig lang og hvit sandstrand. Jeg sitter i en gammel mercedes, bilen som skal ta meg og Mari, mitt reisefølge, til Rashedieh flyktningeleir. Alle vinduene er rullet ned, og i taket er det festet en kontorvifte opp ned, som durer og går. Jeg lener meg frem for å få mest mulig nedkjølende vift, og ser en gyllenbrun arm med en sigarett mellom fingrene som ligger i vinduskarmen foran meg. Det er Joseph, en venn fra leiren, som kjører, og ved siden av sitter Erik, solidaritetsarbeideren vi overlapper med. Etter mange stopp ved diverse kontorer og bygninger for å ordne pass, kopier av pass, passbilder, visum, innreisetillatelse osv, og en lang kjøretur, svinger bilen endelig av hovedveien. Vi stopper ved Check-pointen, der stramt militærkledde, og tungt bevæpnede menn står vakt. Etter å ha sjekket pass og papirer blir vi vinket gjennom, og vi fortsetter videre inn i leiren.

I Rashedieh er gatene trange. På hver side er det slitte murhus tett i tett, mange med blikkplater som tak, og bildekk liggende oppå for å holde de nede i tilfelle vind. Midt i gatene er det en renne, der vaskevann og småsøppel flyter forbi. Gamle koner og menn står i gaten og koster støvet foran dørene sine ned i renna, mens små barn løper rundt og roper og ler.Småguttene kaster kinaputter så det smeller høyt, og jentene følger deg sjenert med blikket mens de prøver seg på et engelsk ”hello”. Over oss henger et nettverk av ledninger fra stolpe til stolpe, mange av de er avklipte og ligger bare løst tvunnet inn i alle de andre. I enden av gata kan vi skimte havet som bølger inn mot stranden som grenser til langsiden av leiren. Solen skinner, og strekt høyt mot himmelen kan man se tårnet til moskèen i leiren. I toppen av tårnet er det festet høyttalere, og man kan høre sprakende ”Allahu Akbar” og andre bønnerop bli messet ut.

Huset til Amira og Jamal, ekteparet vi bor hos, er brunt. På en hylle over døra er det krukker fylt med stoff- og plastikblomster i vakre farger. Innenfor døra er et skinnende rent flisgulv. I stua er det høyt under taket, og på veggene henger det bilder med arabiske ord skrevet med gullglitter. I 2. etg er rommene til solidaritetsarbeiderne. Vi får hvert vårt store rom, med vifte i taket, brede senger, og egene klesskap. På mitt rom står det også en skrivepult, og på den ene veggen er det malt et stort grønt tre med røde, små blomster. Dette skal være hjemmet vårt de neste 4 månedene. Et utrolig vakkert hjem, i en spennene leir jeg gleder meg til å bli mer kjent med!