Qana og forlovelsesfest

I helgen var vi på en liten dagsutflukt til Qana, en liten landsby ca 12 km nord for grensen til Israel. Der stoppet vi først på et sted der man kunne se illustrasjoner fra bibelen hugget ut på forskjellige store steiner, samt en hule der Jesus visstnok skal ha sovet på vei til Galilea. 

De 12 disiplene (ikke alle vises på bildet)

Bruden fra bryllupet der Jesus skal ha gjort om vann til vin

Arja og Veronica utenfor hulen

Etter å ha kikket ferdig, tok guiden vår med oss til et stort hus like ved. Der fikk vi gå rundt i hagen som tilhørte huset, vi fikk plukke et granateple hver, og etterpå ble vi invitert på kaffe. Vi fikk servert ahwe, guava og flere granatepler fra hagen, og satt en stund og pratet. Det viste seg at huset tilhørte ambassaden til Elfenbenskysten. Familien som bodde der var ute på reise, men det var en familie som bodde i en liten del av kjelleren for å passe på huset mens ambassadefamilien var borte, og vår guide var venn med den familien. Morsom opplevelse, det er ikke hver dag man får gå på granatepleslang i hagen til et ambassadehus, og deretter drikke kaffe på terrassen deres!

Restene etter UNIFIL-basen

Etter kaffebesøket spaserte vi gjennom byen, til en tidligere UNIFIL-base. I 1996 kriget Israels forsvarsstyrker og Hizbollah. I Qana hadde flere sivile søkt tilflukt i en UNIFIL-base, for å komme unna urolighetene i landsbyen. Den 18 april bombet Israel basen, noe som førte til at 106 sivile ble drept, og 119 skadet. Utenfor restene av bygningen møtte vi en mann som fortalte om hendelsen, og viste oss bilder som var tatt rett etter hendelsen, og under arbeidet med å hjelpe de overlevende. Bildene viste løse kroppsdeler, en liten babykropp med avrevet hode, mennesker som lå og skrek fulle av blod, og flammer som slikket opp langs veggene. Vi kunne fortsatt se sporene etter blodsprut på veggene, og filler etter tepper og klær på bakken. Etter en granskning utført av FN, konkluderte de i en rapport i ettertid at angrepet var tilsiktet.

Vi fortsatte videre på spaserturen, og kom frem til stedet der mange, særlig Libanesisk kristne, mener at Jesus gjorde om vann til vin. Dette er det litt uenighet om, - andre mener stedet der mirakelet skjedde er Kafr Kanna, et sted omtrent 7 km nordøst for Nazareth, Israel. Bildet nedenfor viser i hvert fall brønnen der vannet skal ha kommet fra.

På lørdag inviterte Hussein oss med til en forlovelsesfest for sønnen til fetteren hans. Her gjøres det et stort nummer ut av at noen forlover seg, og vi hørte på lang avstand musikk som runget ut av de store høyttalerne. Vi kom frem til et stort område like ved stranden, der det var hengt opp ledninger med lys og ballonger mellom husene som var rundt, langs kantene var det satt opp rader med stoler, og i midten var det ryddet plass til et stort dansegulv. Ved den ene siden av dansegulvet var det satt opp en scene, der det stod to stoler, vaser med store blomsterbuketter, og det var hengt opp et teppe med ”W (hjerte) F” bak stolene. Etter en stund kom hovedpersonene, og alle gikk i tog bak paret, mens de danset, klappet og sang, før paret tilslutt satt seg på stolene. Resten av kvelden ble det mye dansing, og brudeparet danset også litt mens folk stod i ring rundt og klappet. En hel gjeng samlet seg og danset dabke, og det ble gjort et stort nummer ut av overrekkelsen av ringene, der de ble båret til paret på et dekorert fat, mens folk danset og sang rundt personen som bar fatet. Veldig gøy å oppleve, og ikke minst morsomt å se hvor mye damene pynter seg for slike anledninger! Less is more er et ukjent begrep, for å si det sånn.

Paret går en runde på dansegulvet, mens gjestene går i tog bak

Gjestene danser, mens paret sitter på scenen i bakgrunnen og ser på

Palestinsk bryllup

På søndag tok Hussein og Soha oss med til bryllupet til et vennepar av dem, en fransk dame og en chilensk mann. De var egentlig gift fra før, men vennene deres her (hun har jobbet mye som frivillig her tidligere) ønsket å gjøre stas på dem med enda et bryllup.

Bruden kom ridende til scenen på hest, iført brudeslør og en vakkert brodert, tradisjonell palestinsk drakt. Der møtte hun brudgommen, som hadde på seg militærdrakt, jesussandaler og palestinaskjerf over hodet alá Yassir. Han kysset henne på pannen, og så ble de satt på to stoler på scenen. Der satt de resten av seremonien, mens innleide dansere fra Saida danset for dem, en mann sang en flott sang, og en dame ropte/sang lykkeønskninger til brudens far, deres familie, om mye rikdom, osv. Utrolig mye støy og leven, men veldig morsomt å høre på! Jeg og Arja, en av sykepleierne, ble dratt opp på scenen, og måtte være med å danse rundt brudeparet. Ganske flaut, og det blir garantert vist på lokal tv. Siden de allerede var gift fra før, var det bare en kort seremoni, og hele greia var over på ca én time. Da hadde vi alle dotter i ørene, og syns det var helt greit å gå litt unna all musikken og ropingen for å drikke litt mer kaffe og slappe av. Men morsomt, det var det!

Etter bryllupet dro vi til Soha og Hussein, og da fortalte Soha oss en litt morsom historie. For ca 3 dager siden var det et ektepar som bor i nærheten av Soha og Hussein, som begynte å krangle. Kona ba mannen om å komme seg ut av huset, og helle sove hos familien sin. Han gjorde som hun sa, men kona klarte fortsatt ikke å kontrollere sinnet sitt. Utpå kvelden dro kona derfor til huset der mannen var, og begynte å rope og skrike, og det var da Soha hadde hørt to dumpe drønn. Kona hadde da tatt to sånn bomber man bruker når man fisker for å fisken til å flyte opp, og kastet de på huset. De er heldigvis ikke så sterke at verken huset eller noen inne i det ble skadet, men mannen annmeldte allikevel kona til politiet. Det høres kanskje villt ut, men alle bare lo av det. Snakker om dame med temperament!

Under kommer noen bilder fra seansen, og lille Sarah, Soha og Husseins lille sjarmør på snart 2 år.

Fred og sykepleiere

I går kom sykepleierne fra Tromsø, som skal være her på praksis i 3 mnd. Vi har vist de litt rundt i leiren, og gått langs standa til Tyr både i går og i dag. Før de kom til Rashedieh, var de en uke i Bourj el-Barajneh, en annen palestinsk flyktningeleir. Der var gatene så smale at husene som var litt skjeve lente seg mot hverandre i toppen. Det var ikke saltvann i kranene, strømmen var borte i flere timer i strekk, og de hadde ingen vifte i taket mot varmen. De syns det derfor var veldig luksus å komme hit hvor man gan gå fire personer i bredden i gatene, og ta en dusj med ferskvann. En dag skal de prøve å få tatt oss med til den andre leiren (de skal ha praksis på sykehuset der), noe jeg håper vi får til. Det hadde vært veldig spennende å se!

Uka som har gått siden sist innlegg har vært rolig. Da vi kom til leiren første gang var det Ramadan, og alle ungene løp rundt med softgun og lekte krig, som jeg tidligere har nevnt. Vi trodde dette var noe som skulle fortsette, og grudde oss ganske mye til å alltid måtte passe på å ikke bli truffet, men heldigvis fikk vi vite at det bare var midlertidig. Alle guttene får ny softgun til Ramadan (du er skikkelig utenfor i gjengen om du ikke har nytt softgungevær), som de kriger med under Ramadan og Id. Nå som det er over er det endelig blitt mye roligere i leiren, og de fleste av barna leker nå med andre leker. Deilig med litt stillhet, og endelig kunne gå i gatene med skuldrene senket! Kan også gledelig fortelle at vi ikke ble truffet en eneste gang!

Vi har som vanlig hatt arabiskundervisning, og vært litt på biblioteket. Der er det fortsatt ingen barn, men vi har snakket med de som jobber der om nye forslag og ideer til hva man kan gjøre videre med fotoprosjektet. Vi vil blant annet prøve å sette sammen en kalender med bildene som allerede er blitt utstilt, og håper det vil bli en liten inntektskilde som kan være med på å bære fotoprosjektet videre.

På mandag skal vi på møte noen damer og snakke med de om å starte dametrim, noe jeg har veldig lyst til! Kanskje det blir litt oppfriskning av linedancekunnskapene mine, sammen med aerobictimer? I dag skal vi få være med i et bryllup, noe jeg selvfølgelig skal prøve å ta masse bilder fra, og fortelle om senere!

Her er bilder av inngangsdøra til huset vårt (til høyre for døra er stammen til druetreet som går opp til takterrassen), rommet mitt, og en litt morsom heisekran vi gikk forbi i Tyr. God uke!

Litt om Id, maur og livet

Kl halv 5 om morgenen den første dagen etter at fasten er over, er det tradisjon for mange å gå til gravstedet for å minnes sine kjære. Vi var så heldige å bli invitert med av Jojo. Sammen gikk vi i det kalde nattemørket mot gravstedet, med en mengde andre folk som skulle samme vei. Siden mange av gatene er så smale, og det står biler parkert langs sidene på de brede veiene, føltes det nesten som å gå i et stort tog. Over inngangen til gravstedet var det hengt opp et flott banner, og rundt det var det pyntet med lys. Derfra hang det lys i en snor langs hele gravplassen. På gravplassen ligger gravene tett i tett, litt på kryss og tvers, og det finnes ingen ordentlige veier. Folk måtte derfor balansere på de smale murkantene som er rundt hver av gravene for å komme seg frem. Rundt graven til moren til Jojo satt noen andre familiemedlemmer, og vi satt oss ned sammen med dem. Over graven var det pyntet med palmeblader. De var festet i hvert hjørne av graven, og stilt opp mot hverandre som et slags tak. Oppå graven lå det små pakker med drops. Mange andre hadde gjort det samme, og noen hadde pyntet bladene med små isoporbiter. Det høres kanskje rart ut, men jeg kan love dere at det var et utrolig vakkert syn! Rundt om kring gikk barna med de nye klærne de hadde fått i forbindelse med id. De gikk fra grav til grav med hver sin plastpose, og sa en velsignelse til den døde, og fikk deretter en neve av dropsene som takk. Posene til barna ble etter hvert så fulle av drops at mange slet med å bære de. Det var litt rart å sitte der i mørket, bare med stjernene og en tynn stripe av månen som lys. Over alt hvor man så var det graver, med folk som satt i ring rundt  og sørget. Mange gråt eller sa fraser fra koranen høyt. En ukjent opplevelse, men med en veldig vakker og høytidlig stemning, som gjorde stort inntrykk på meg!

Etter å ha vært på gravplassen gikk vi tilbake til huset for å sove videre. Ramadan handler hovedsakelig om å være sammen med familie og slekt, litt sånn i jula i Norge. Det er tradisjon at mennene, med kone og barn, drar på besøk til sine kvinnelige familiemedlemmer. Det blir derfor mye besøk og kaffedrikking, og de fleste prøver å få gjort unna så mange besøk som mulig på kortest mulig tid. Huset til Amera og Jamal var fullt hele helgen med slektninger fra fjern og nær, så Mari og jeg holdt oss for det meste på rommene våre eller på takterrassen i løpet av de tre dagene. Det er hyggelig å bli kjent med nye folk, men en hel gjeng som kysser og klemmer på hverandre, mens praten går livlig og høylytt om hva som har skjedd siden sist møte, kan bli litt overveldende. To kvelder ble vi invitert på taket til Jojo (kallenavnet til Najat), og en gang til Hussein og Soha. Da ble det masse god mat og drikke, og spesielle ramadankaker av alle mulige slag. Morsomt å smake, men VELDIG søtt!

Nå er id over, og hverdagen er tilbake til normalen for folk flest i leiren. De voksne har begynt på jobb, og på onsdag begynner barna på skolen. Vi har hatt vår første offisielle dag på biblioteket, men med bare én gutt som satt og tegnet for seg selv, var det ikke mye å gjøre. Vi hang litt rundt, pugget litt på leksene fra arabiskundervisningen (som vi er kommet godt i gang med), og drakk kaffe med de ansatte, før vi tuslet hjem igjen. På onsdag kommer det nok flere barn, og da vil Hussein vise oss hvordan han vil at undervisningen skal foregå, og så er det i gang for fullt. Spennende!

se for deg denne utsikten med stjerner.. Nydelig!

To netter på rad har jeg og Mari sovet på takterrassen. Man merker at det er litt kaldere om nettene nå, men det er så fantastisk fint å sovne mens man stirrer ut på den veldige stjernehimmelen, at vi prøver å benytte muligheten før det blir for kaldt. Vi spiser også frokost på takterrassen hver morgen, med kaffe, frukt, eggerøre og forskjellige oster. Vi kan ikke akkurat klage på tilværelsen! I dag mistet jeg en bit av et kalkunpålegg på gulvet, og det gikk ikke lang tid før Mari gjør meg oppmerksom på at pålegg biten vandrer over gulvet. Masse små maur klarte å bære med seg biten sammen, og klarte faktisk å få den rett opp veggen og over kanten på gelenderet som er rundt terassen. Stemningen passet seg ikke for å ta bilder fra gravlassen, men slenger med noen bilder fra maurene. Fortsatt god uke!

En formiddagstur som åpnet øynene

En liten trapp vi gikk forbi

Dagene går sakte men sikkert forbi her i leiren. I dag er mest sannsynlig siste dagen med faste (hvis månen kommer frem i natt), og da begynner feiringen av Id i morgen. Det gleder vi oss veldig til, og fortellinger fra de tre dagene vil selvfølgelig komme senere! Her en dag gikk jeg og Mari en liten tur rundt i leiren for å se oss litt rundt, og for å få tiden til å gå mens vi ventet på iftar (første måltidet etter at solen har gått ned). Mens vi gikk rundt og kikket, slo det meg hvor forskjellig ting kan være. De fleste husene er ganske like; murhus i ca samme standard, farge og størrelse. Innimellom er det noen som er litt mindre slitt, og noen litt finere. Jeg tenker at siden alle lever i samme leir har alle relativt like liv, med omtrent samme økonomi og levestandard. Selvfølgelig har jeg sett forskjellen mellom menn med glinsende nypolerte skinnsko og rene skjorter som vi møter på gata, og andre med hullete trøyer og flipflops-sandaler, men jeg har alltid tenkt at de begge er i samme båt, i og med at de begge lever i samme leir. Mens vi utforsket den gamle delen av leiren, kom vi over to hus i samme ”nabolag”, men som var svært forskjellige (se bildene), og som ga meg en liten tankevekker.

Det er utrolig å tenke på hvordan man, i samme flyktningeleir, med de samme omgivelsene og samme restriksjoner, kan leve så forskjellige liv! Selv huset der vi bor, som anses å være et fint hus, så smålig ut i forhold.  At andre, som bare lever noen få meter unna, så vidt har råd til å kjøpe mat, virker så utrolig urettferdig når vi selv sitter der i en fin sofa, med fat bugnende av mat, og med en stor seng vi kan legge oss i og slappe av etterpå. Jeg kan vel si at det fikk meg til å tenke litt, og jeg skjønner at selv om man lever i en flyktningeleir vil det være en rangstige der noen lever som konger, mens andre sliter for å få hverdagen til å gå rundt.

The fish-woman

Dagene i leiren gaar sakte forbi under Ramadan. Hver morgen lager jeg og Mari en liten frokost, som vi tar med opp paa takterrassen til Amira. Der spiser vi i skyggen av drueplantene som henger over oss, mens vi nyter utsikten over leiren med Tyr i det fjerne. Ellers gjoer vi for det meste som vi vil utover dagen. Det er mye kaffe og middagsbesoek paa kveldene, og paa dagen gaar vi smaa turer i leiren eller paa stranda, bader, eller bare slapper av inne.

For noen dager siden tok vi buss til Saida, en av Libanons stoerste byer. Det gikk vi rundt i suk (markedet), og spiste paa en fin restaurant. Fint aa oppleve litt andre ting, og deilig aa spise med kniv og gaffel. Vi kjoerte foerst servees (taxi) til Al-Bas. Der kom to gutter loepende bort til bilen og aapnet doera for oss, foer de fulgte oss over veien og inn i bussen sin. Snakker om service! Bussen, som vi kaller den, er en stor minibuss. De har ingen skilt om hvor de skal, og det virker som de kjoerer naar de foeler for det. Med doerene og vinduene i bussen aapne paa fullt gap, kjoerte vi avgaarde til Saida i en rasende fart. Langs "motorveien" (en litt bredere vei med slake svinger) kjoerte vi ofte midt i veien hvis bilene paa vaar side av veien kjoerte for sakte. Det gjorde vi ogsaa selv om det kom store trailere imot, som ogsaa gjerne kjoerte midt i veien. Det gikk med et skrik hver gang, heldigvis. Noen ganger braastoppet bussen midt paa veien, for saa aa rygge et stykke bakover for aa plukke opp en og annen langs veien.Et helt annet syn paa trafikkregler og sikkerhet enn i Norge, med andre ord.

Nok om syke trafikkopplevelser, og tilbake til poenget med overskriften. Her en dag tok Joseph oss  med til en ferskvannskilde ikke saa langt fra leiren (bilder kommer etterhvert). kilden ligger i kanaler bygd i mur, og midt i kanalen er det lagd et 3 meter dypt badebasseng. Vannet er helt rent, og herlig avkjoelende i forhold til det varme vannet i sjoeen. Joseph sa at vi maatte bade i kanalen, der vannet rekker oss ca opp til hoftene. Vi trodde det var fordi det var saa mange gutter som badet i det store bassenget, og siden vi var de eneste jentene der, regnet vi med at det var haram (synd) for jenter aa bade sammen med gutter. Etter aa ha vasset litt rund spurte jeg om det var fordi vi var jenter, og det viste seg at han trodde vi ikke kunne svoemme, noe som visstnok er vanlig blant jenter (det forklarer ogsaa hvorfor det var saa faa av dem ved kilden). Han trodde vi ville drukne i det dype bassenget. Etter aa ha overbevist han om at vi kunne svoemme, lot han seg overtale. Jeg stupte uti, og jeg og mari svoemte litt rundt. Etter en stundt svoemte jeg til andre siden av bassenget under vann, og jeg dykket ogsaa ned til bunnen av bassenget og tok med litt grus opp. Dette gjorde  tydeligvis stort inntrykk paa Joseph, og i dagene etter badeutflukten har han fortalt til alle han moeter om jenta som var saa flink til aa svoemme. Jeg faar mange kommentarer om at de har hoert at jeg "swim like a fish", og gaar naa under navnet "fish-women". Det er heldigvis ikke der vaerste ryktet man kan ha etter seg.. :)

Det første møtet

Bananplantasjer, små bilverksteder og kioskutsalg suser forbi meg. På den andre siden bølger Middelhavet mot en uendelig lang og hvit sandstrand. Jeg sitter i en gammel mercedes, bilen som skal ta meg og Mari, mitt reisefølge, til Rashedieh flyktningeleir. Alle vinduene er rullet ned, og i taket er det festet en kontorvifte opp ned, som durer og går. Jeg lener meg frem for å få mest mulig nedkjølende vift, og ser en gyllenbrun arm med en sigarett mellom fingrene som ligger i vinduskarmen foran meg. Det er Joseph, en venn fra leiren, som kjører, og ved siden av sitter Erik, solidaritetsarbeideren vi overlapper med. Etter mange stopp ved diverse kontorer og bygninger for å ordne pass, kopier av pass, passbilder, visum, innreisetillatelse osv, og en lang kjøretur, svinger bilen endelig av hovedveien. Vi stopper ved Check-pointen, der stramt militærkledde, og tungt bevæpnede menn står vakt. Etter å ha sjekket pass og papirer blir vi vinket gjennom, og vi fortsetter videre inn i leiren.

I Rashedieh er gatene trange. På hver side er det slitte murhus tett i tett, mange med blikkplater som tak, og bildekk liggende oppå for å holde de nede i tilfelle vind. Midt i gatene er det en renne, der vaskevann og småsøppel flyter forbi. Gamle koner og menn står i gaten og koster støvet foran dørene sine ned i renna, mens små barn løper rundt og roper og ler.Småguttene kaster kinaputter så det smeller høyt, og jentene følger deg sjenert med blikket mens de prøver seg på et engelsk ”hello”. Over oss henger et nettverk av ledninger fra stolpe til stolpe, mange av de er avklipte og ligger bare løst tvunnet inn i alle de andre. I enden av gata kan vi skimte havet som bølger inn mot stranden som grenser til langsiden av leiren. Solen skinner, og strekt høyt mot himmelen kan man se tårnet til moskèen i leiren. I toppen av tårnet er det festet høyttalere, og man kan høre sprakende ”Allahu Akbar” og andre bønnerop bli messet ut.

Huset til Amira og Jamal, ekteparet vi bor hos, er brunt. På en hylle over døra er det krukker fylt med stoff- og plastikblomster i vakre farger. Innenfor døra er et skinnende rent flisgulv. I stua er det høyt under taket, og på veggene henger det bilder med arabiske ord skrevet med gullglitter. I 2. etg er rommene til solidaritetsarbeiderne. Vi får hvert vårt store rom, med vifte i taket, brede senger, og egene klesskap. På mitt rom står det også en skrivepult, og på den ene veggen er det malt et stort grønt tre med røde, små blomster. Dette skal være hjemmet vårt de neste 4 månedene. Et utrolig vakkert hjem, i en spennene leir jeg gleder meg til å bli mer kjent med!